8. mai 1945 var dagen Norge igjen ble fritt, og for de fleste er det også det naturlige svaret på spørsmålet: Når startet landssvikoppgjøret i Norge? Likevel er svaret mer sammensatt. Arrestasjonene begynte straks etter frigjøringen, men det rettslige grunnlaget var forberedt av norske myndigheter i London før krigen var over. Selve oppgjøret fortsatte dessuten i flere år.
Landssvikoppgjøret var ikke én enkelt rettssak eller ett vedtak. Det var et omfattende rettsoppgjør mot nordmenn som hadde samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten, hatt verv i Nasjonal Samling, deltatt i tysk krigstjeneste eller på andre måter handlet mot norske interesser under okkupasjonen. Oppgjøret skulle gjenreise rettsstaten, men ble også en krevende prøvelse for et samfunn preget av fem års krig, splittelse og sterke følelser.
Når startet landssvikoppgjøret i Norge i praksis?
I praktisk forstand startet landssvikoppgjøret ved frigjøringen i mai 1945. Da den tyske kapitulasjonen trådte i kraft 8. mai, kunne norske myndigheter igjen overta kontrollen. Politiet, hjemmefronten og Milorg bidro til å pågripe personer som var mistenkt for landssvik. Mange ble internert eller satt i varetekt i de første dagene og ukene.
Arrestasjonene var nødvendige av flere grunner. Myndighetene måtte hindre hevnaksjoner, sikre bevis og sørge for at de mistenkte faktisk ble behandlet gjennom lovlige institusjoner. Etter fem år med okkupasjon var det et sterkt behov for oppgjør. Nettopp derfor ble det også avgjørende at oppgjøret ikke utviklet seg til privat hevn.
For mange familier og lokalsamfunn begynte denne perioden umiddelbart. En nabo, en lærer, en lokal politimann eller en person med NS-medlemskap kunne plutselig bli arrestert. Det gjorde landssvikoppgjøret til en nær og ofte smertefull del av etterkrigstiden, langt utover de mest kjente sakene mot Vidkun Quisling og andre sentrale personer.
Det juridiske grunnlaget var eldre enn mai 1945
Svaret blir annerledes dersom man spør når oppgjøret startet som juridisk og politisk plan. Den norske eksilregjeringen i London arbeidet under krigen med hvordan landssvik skulle etterforskes og straffes etter frigjøringen. Myndighetene visste at et oppgjør ville komme, og at det måtte ha et lovgrunnlag som kunne brukes når landet igjen var fritt.
En viktig del av dette grunnlaget var den midlertidige anordningen av 15. desember 1944 om straff for visse handlinger begått under krigen. Anordningen regulerte handlinger som samarbeid med fienden, medlemskap i Nasjonal Samling og økonomisk bistand til okkupasjonsmakten. Etter frigjøringen ble det vedtatt flere lover og bestemmelser som utfylte regelverket.
Dette er en av grunnene til at historikere ofte skiller mellom forberedelsene under krigen og gjennomføringen etter 8. mai 1945. Det er korrekt å si at landssvikoppgjøret startet våren 1945, men det er også riktig at det var planlagt og juridisk forberedt før dette tidspunktet.
Tilbakevirkende lover og en vanskelig rettsdebatt
Oppgjøret reiste et prinsipielt spørsmål som fortsatt diskuteres: Hvor langt kunne staten gå i å straffe handlinger som var begått under okkupasjonen? Enkelte av bestemmelsene fikk tilbakevirkende kraft. Dette sto i et vanskelig forhold til et vanlig rettsprinsipp om at ingen skal straffes for noe som ikke var straffbart da handlingen ble begått.
Tilhengerne av ordningen mente at situasjonen var ekstraordinær. Norge hadde vært utsatt for okkupasjon, og den lovlige regjeringen hadde fortsatt sitt virke fra London. Motstanderne pekte på faren ved å fravike grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, selv i møte med landssvik.
Denne spenningen er sentral for å forstå oppgjøret. Landssvikoppgjøret handlet både om ansvar for handlinger under krigen og om hvilken rettsstat Norge ønsket å være etter krigen. Det var ikke bare de tiltaltes fortid som sto på spill, men også tilliten til de nye etterkrigsinstitusjonene.
Hvem ble etterforsket og dømt?
Omfanget var stort. Omkring 90 000 personer ble etterforsket i landssviksaker. Ikke alle ble tiltalt, og ikke alle som ble tiltalt, fikk samme type straff. Sakene strakte seg fra sentrale politiske ledere og angivere til vanlige medlemmer av Nasjonal Samling, frontkjempere, økonomiske samarbeidspartnere og personer som hadde utført tjenester for tyskerne.
Straffene varierte betydelig. Noen fikk bøter, rettighetstap eller inndragning av verdier. Andre fikk fengselsstraff eller tvangsarbeid. I de alvorligste sakene ble det idømt dødsstraff. Totalt ble 25 personer henrettet etter landssvikoppgjøret, blant dem Vidkun Quisling, som ble henrettet 24. oktober 1945.
Det er lett å oppfatte oppgjøret som ensartet, men sakene var svært forskjellige. Medlemskap i Nasjonal Samling kunne få konsekvenser, men graden av aktivitet, verv, holdning og handlinger hadde mye å si. En person som hadde hatt et kortvarig medlemskap, ble ikke nødvendigvis vurdert på samme måte som en aktiv partifunksjonær, angiver eller deltaker i tysk krigstjeneste.
Også økonomisk samarbeid ble gransket. Bedrifter og enkeltpersoner kunne ha levert varer eller tjenester til tyskerne av tvang, av hensyn til arbeidsplasser eller for egen vinning. Her måtte retten og etterforskerne vurdere motiv, omfang og handlingsrom. Slike saker viser hvorfor et generelt svar sjelden er nok når man arbeider med lokalhistorie eller slektshistorie.
Fra massearrestasjoner til rettslig behandling
De første månedene etter frigjøringen var preget av et stort antall arrestasjoner og et betydelig administrativt arbeid. Etterforskningen krevde forklaringer, vitneutsagn, dokumenter og vurderinger fra politi, påtalemyndighet og domstoler. Det tok tid å behandle sakene på en forsvarlig måte.
Landssvikoppgjøret foregikk derfor i flere spor. De mest alvorlige sakene fikk stor oppmerksomhet i pressen og i offentligheten. Samtidig ble tusenvis av mindre kjente saker behandlet rundt om i landet. For lokalsamfunnene kunne disse sakene være vel så betydningsfulle, fordi de handlet om mennesker man kjente og forhold som hadde utspilt seg nær hjemstedet.
Rettsprosessen innebar ikke alltid at de sosiale følgene opphørte etter dommen. Mange familier opplevde skam, økonomiske tap og utenforskap i lang tid. Barn av dømte eller mistenkte kunne merke belastningen sterkt. En historisk framstilling av landssvikoppgjøret må derfor romme både den juridiske siden og de menneskelige ettervirkningene.
Når var landssvikoppgjøret avsluttet?
Det finnes heller ikke én dato som uten videre markerer slutten. De mest omfattende og prinsipielt viktige sakene ble behandlet i de første etterkrigsårene. Dødsstraffene ble fullbyrdet i perioden 1945 til 1948. Mange saker, anker og spørsmål om økonomisk oppgjør fortsatte likevel lenger.
Vanligvis omtales landssvikoppgjøret som en prosess som i hovedsak foregikk fra 1945 til rundt 1950. Enkelte følger av oppgjøret, blant annet spørsmål om erstatning, inndragning, politiske rettigheter og sosial stempling, levde videre i flere tiår. Derfor er det nyttig å skille mellom den formelle rettsbehandlingen og den lengre etterhistorien.
Hvorfor starttidspunktet betyr noe
Spørsmålet om når landssvikoppgjøret startet kan ved første øyekast virke enkelt. Men datoen man velger, sier noe om hva man mener med «oppgjøret». Mener man arrestasjonene etter frigjøringen, er svaret 8. mai 1945. Mener man lovarbeidet og planleggingen, må man tilbake til krigsårene og eksilregjeringens forberedelser.
For den som leser rettsdokumenter, undersøker en slektshistorie eller arbeider med lokal krigshistorie, er denne forskjellen viktig. En arrestasjonsdato forteller ikke nødvendigvis når en sak begynte, og en domdato forteller ikke alltid når følgene tok slutt. Dokumentene må leses i sammenheng med både okkupasjonen, frigjøringen og den nye norske staten som skulle finne en vei tilbake til normalitet.
Landssvikoppgjøret hører til de mest omfattende og krevende kapitlene i norsk etterkrigshistorie. Det fortjener å leses med nøyaktighet: ikke for å gjøre fortiden enklere, men for å forstå hvilke valg, konflikter og rettslige grenser som preget landet da freden kom.