Da freden kom i mai 1945, sto Norge overfor et spørsmål som ikke kunne skyves til side: Hvordan skulle samfunnet behandle dem som hadde støttet den tyske okkupasjonsmakten? Svaret ble landssvikoppgjøret. Hvorfor ble landssvikere dømt? Fordi norske myndigheter mente at samarbeid med fienden hadde skadet staten, rettsordenen og befolkningen - og at handlingene måtte prøves i domstolene.
Oppgjøret var likevel langt mer sammensatt enn bildet av et folk som dømte sine motstandere. Sakene omfattet alt fra ledende politikere og angivere til personer som hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling, arbeidet for tyskerne eller gjort tjeneste i tysk uniform. Skyld, motiv, skadevirkning og rettssikkerhet ble vurdert ulikt fra sak til sak.
Hvorfor ble landssvikere dømt i Norge?
Det grunnleggende utgangspunktet var at Norge fortsatt var i krig med Tyskland, selv om landet var okkupert. Kongen, regjeringen og de lovlige statsinstitusjonene hadde ikke gitt opp. Quislings regime og den tyske Reichskommissariat-administrasjonen ble derfor ikke anerkjent som lovlige norske myndigheter.
Den som hjalp okkupasjonsmakten, kunne dermed ha handlet mot norske interesser. Dette kunne være å gi opplysninger om motstandsfolk, delta i arrestasjoner, drive propaganda, ta arbeid som styrket den tyske krigsinnsatsen eller melde seg til tysk militærtjeneste. I de mest alvorlige sakene dreide det seg om mishandling, angiveri som førte til arrestasjon eller død, og aktiv medvirkning til forfølgelse.
Landssvikoppgjøret bygget dels på bestemmelser som allerede fantes i norsk straffelov, blant annet om forræderi og bistand til fienden. Men krigsårene hadde skapt situasjoner lovverket ikke fullt ut dekket. Derfor vedtok eksilregjeringen i London provisoriske anordninger under krigen. Etter frigjøringen ble disse brukt som grunnlag for mange saker.
Det viktigste var ikke å straffe politiske meninger alene. En person ble ikke dømt bare fordi vedkommende hadde hatt upopulære holdninger. Domstolene skulle ta stilling til konkrete handlinger: medlemskap, verv, økonomisk samarbeid, tjeneste for fienden eller annen støtte som ble ansett som straffbar.
Medlemskap i Nasjonal Samling
Mange forbinder landssvikoppgjøret først og fremst med Nasjonal Samling. Partiet var ledet av Vidkun Quisling og ble det eneste tillatte norske partiet under okkupasjonen. Medlemskap kunne gi tilgang til stillinger, innflytelse og fordeler i et samfunn der andre politiske miljøer var forbudt eller undertrykt.
Medlemskap i NS ble derfor et sentralt spørsmål etter krigen. Myndighetene mente at organisasjonen hadde vært et bærende redskap for det tyske styret i Norge. Samtidig var det store forskjeller mellom et passivt medlem uten verv og en person som hadde brukt en ledende posisjon til å fremme okkupasjonsmaktens politikk.
Straffen avhang derfor av mer enn medlemskortet. Tidspunktet for innmelding, varigheten, verv, aktivitet og fordeler mottatt under krigen fikk betydning. Enkelte meldte seg inn av overbevisning. Andre oppga press, frykt, karrierehensyn eller ønsket om å beholde arbeid og inntekt. Slike forklaringer kunne få betydning, men fritok ikke nødvendigvis for ansvar.
Dette er en av grunnene til at landssvikoppgjøret fortsatt vekker interesse. Det viser hvor vanskelig grensen kan være mellom tilpasning og aktivt samarbeid når et land lever under okkupasjon. Ikke alle hadde de samme valgmulighetene, men ikke alle brukte heller situasjonen på samme måte.
Rettsoppgjør, ikke privat hevn
Et viktig formål med oppgjøret var å hindre hevnaksjoner. Etter fem år med okkupasjon var sinne, sorg og mistillit sterke krefter. Mange hadde mistet familiemedlemmer, blitt fengslet eller levd med frykt. At anklager skulle behandles av politi, påtalemyndighet og domstoler, var derfor avgjørende for å gjenreise et samfunn bygget på lov og rett.
Omkring 92 000 personer ble etterforsket i landssviksaker. Langt fra alle ble dømt. Mange saker ble henlagt, og mange etterforskninger viste at bevisene ikke holdt eller at forholdet ikke var straffbart. Omtrent 46 000 fikk en reaksjon, fra bøter og rettighetstap til fengsel og tvangsarbeid.
Dette forteller noe vesentlig: Landssvikoppgjøret var omfattende, men det var ikke én ensartet straff. Retten skilte, så langt bevisene tillot, mellom alvorlige forbrytelser og mindre alvorlige former for samarbeid. En lokal partifunksjonær, en frontkjemper, en angiver og en næringsdrivende som hadde levert varer til tyskerne, kunne ikke uten videre bedømmes likt.
I mange saker ble også økonomiske fordeler inndratt. Tanken var at ingen skulle sitte igjen med fortjeneste oppnådd gjennom samarbeid med okkupasjonsmakten. For enkelte familier fikk dette langvarige følger, også etter at fengselsstraffen var sonet.
Dødsstraff og vanskelige rettslige spørsmål
De mest alvorlige sakene reiste spørsmål som fortsatt diskuteres. Dødsstraffen hadde vært avskaffet i fredstid før krigen, men ble gjeninnført for særlige krigsforbrytelser gjennom de provisoriske anordningene. Vidkun Quisling ble henrettet i 1945. Til sammen ble 25 personer henrettet etter rettsoppgjøret, både nordmenn og tyskere.
For mange samtidige fremsto dette som en nødvendig reaksjon på svært alvorlige forbrytelser. Andre mente dødsstraffen var uforenlig med rettsstaten Norge ønsket å bygge opp igjen. Debatten viser at oppgjøret ikke bare handlet om fortiden, men også om hvilke prinsipper det nye Norge skulle styres etter.
Et annet spørsmål gjaldt tilbakevirkende kraft. Kritikerne pekte på at noen regler ble vedtatt under krigen og anvendt etterpå på handlinger som allerede var begått. Tilhengere svarte at landet befant seg i en ekstraordinær krigstilstand, og at mye av den alvorligste virksomheten uansett var klart straffbar etter eldre lovgivning.
Det finnes ikke et enkelt svar som gjør alle sider ved oppgjøret uproblematiske. Rettsoppgjøret skulle både sikre rettferdig straff, verne samfunnet mot vilkårlighet og bidra til forsoning. Disse målene kunne trekke i ulike retninger.
Hva betydde dommene for etterkrigstiden?
Dommene markerte at den norske staten igjen hadde myndighet til å håndheve loven. De skulle også slå fast at samarbeid med en okkupant ikke var et privat valg uten konsekvenser. For mange overlevende og etterlatte var dette en nødvendig offentlig anerkjennelse av uretten som var begått.
Samtidig bar familier av dømte ofte på skam og taushet i flere tiår. Barn kunne oppleve å bli holdt utenfor, og lokalsamfunn kunne være preget av motsetninger lenge etter at sakene var avsluttet. Historien om landssvikoppgjøret er derfor også en historie om hvordan skyld og konsekvenser rammer flere enn den som står tiltalt.
Når vi leser dommer, biografier og kilder fra denne tiden, bør vi holde fast ved begge perspektivene. Norge måtte reagere på svik og overgrep. Men vi må også forstå de konkrete menneskelige situasjonene, beviskravene og de rettslige dilemmaene som preget hver enkelt sak.
Landssvikoppgjøret blir mest opplysende når det ikke reduseres til enkle merkelapper. Les gjerne en dom, en lokalhistorisk undersøkelse eller en personlig beretning med spørsmålet i bakhodet: Hva gjorde personen, hvilke følger fikk det, og hvordan forsøkte retten å veie handlingen mot loven og tiden den ble begått i?